(Aftenposten): Kreftforeningen forventer at pasienter i Norge skal bli tilbudt kreftbehandling på høyeste internasjonale nivå, og at alle kreftpasienter skal få lik tilgang på behandling uavhengig av den enkelte helseregion og det enkelte helseforetaks økonomi, skriver generalsekretær Anne Lise Ryel i en kronikk.
Forventningene i befolkningen om å ta i bruk nye medisiner og nye behandlingsmåter er enorme. Både når det gjelder hvor mye ressurser vi skal og kan bruke på ny medisinsk teknologi, og hvilke forventninger folk har til hva den kan utrette. Gapet er stort mellom tilgjengelig og ønsket ressurstilgang, men gapet er enda større mellom hva som er mulig å få til og hva folk tror ny teknologi kan løse.
Realister I Kreftforeningen er vi realister. Ikke bare i forhold til hva som er teknisk mulig på et hvert tidspunkt, men også i forhold til økonomiske ressurser. Det vil aldri bli ”nok” penger i helsevesenet, alt innenfor helsebudsjettet kan ikke brukes til teknologiske nyvinninger, og hele statsbudsjettet kan ikke brukes på helse.
Når det er sagt, viser undersøkelser at Norge sammenlignet med nordisk og europeisk gjennomsnitt ikke ligger fremst i rekken verken når det gjelder bruk av medikamentell kreftbehandling eller å ta nye kreftmedisiner raskt i bruk.
Ny teknologi Det er viktig å huske hva ny teknologi og legemidler betyr for dem det angår, nemlig den enkelte pasient. Et par historier fra virkeligheten illustrerer det.
I fjor kunne vi på TV2 høre om en 37 år gammel kvinne med diagnosen Hodgkins sykdom som forteller at hun håper norske myndigheter vil betale 1,5 million kroner for den stamcelletransplantasjonen hun trenger. Akademiske Sjukhuset i Uppsala tilbyr en omstridt stamcelletransplantasjon, en behandling som gir henne 30 prosent sjanse til å bli frisk.
Frem til TV-opptredenen har hun fått avslag på sin søknad om finansiering fra Helse Nord, ut fra en vurdering gjort av norske medisinske eksperter. De vurderer behandlingen til å være av utprøvende karakter, på grensen til det eksperimentelle. Etter TV-opptredenen gjorde Helse Nord umiddelbart helomvending i saken og sørget for finansiering.
Mediene styrer? Er det slik vi ønsker det? Kreftforeningen tar ikke stilling til om denne transplantasjonen var riktig behandling for kvinnen, men stiller spørsmålet om det er slik at det er nødvendig med medieoppmerksomhet for å få gjennomslag for sin sak. Er det media som skal styre prioriteringene innen helsevesenet og hvem som får hvilken behandling?
Et annet eksempel er en sak som ble tatt opp av NRK Puls i fjor høst om en 47 år gammel mann, som i 1999 fikk diagnosen kronisk leukemi og beskjed om at han hadde 3-4 år igjen å leve. På det tidspunktet var den behandlingen man kunne tilby i Norge en benmargstransplantasjon. Det var vanskelig å finne en passende donor i Norge.
47-åringen fant imidlertid ut at han ved Hammersmith Hospital i London kunne få tilgang på en helt ny medisinsk behandling, en medisin som først ble godkjent i Norge tre år senere. Mannen er i dag friskmeldt og sier ”Det er jo en tankevekker at noen kan dra utenlands for å få en bedre kreftbehandling enn i Norge, mens det er andre som ikke har mulighet til det.”
Bare ressurssterke? Og Kreftforeningen spør: Er det riktig at kun ressurssterke nordmenn skal få livreddende behandling i utlandet dersom behandlingen eller medisinen ikke er godkjent i Norge selv om den er godkjent i land som vi liker å sammenligne oss med?
Disse to historiene illustrerer at vi har et problem, og at det at vi ikke har klare nok retningslinjer skaper mye frustrasjon og usikkerhet hos både pasienter og pårørende. Så vi snakker egentlig om to ufordringer som må løses. Den ene er mangel på et godt nok system for rask innføring av ny og lovende teknologi og medisiner, og den andre er hvor vi skal legge listen i forhold til kostnader.
Ikke fritt frem Det kan selvfølgelig ikke være fritt frem for alle nyvinninger. Derfor må man finne balansegangen mellom at norsk kreftbehandling skal være i verdensklasse, samtidig som dette skjer innen en økonomisk ramme som også sikrer velferd på andre områder innen helsevesenet og for øvrig i samfunnet.
Det er et uttalt politisk mål å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er det også for Kreftforeningen. Sosial ulikhet rammer også kreftpasienter. Selv om alle kan få kreft, rammes ikke alle likt i forhold til praktiske og økonomiske problemer. I Kreftforeningen vet vi mye om, og er mye i kontakt med, mennesker hvis levekår drastisk blir forverret som følge av kreftsykdommen.
Det er imidlertid ikke bare når det gjelder levekår at sosiale forskjeller kan ha en betydning. Det kan også ha betydning for hvilke type behandling og oppfølging man får, selv om det ikke er bevisst eller systematisk fra helsevesenet sin side. Forskning viser at personer fra høyere sosiale lag har bedre overlevelse enn fra lavere.
Så hvordan sørge for at norske pasienter både får rask og tilstrekkelig tilgang til ny teknologi og medisiner?
Innspill Kreftforeningen sitter ikke med fasiten, men har følgende innspill:
? Tilgangen til medisiner og behandling må være lik for alle pasienter uavhengig av hvor de bor. Det betyr ikke at alt skal være tilgjenglig overalt; det kan f. eks ikke være 10 PET-scannere rundt om i landet, men pasientene skal ha lik tilgang uavhengig av bosted og den enkelte helseregion og det enkelte helseforetaks økonomi. I forhold til de dyreste behandlingene kan en løsning være en nasjonal pool med penger.
? Det må etableres bedre prosedyrer og godkjenningsordninger som muliggjør rask innføring av nye medisiner og ny teknologi.
? Det forventes et tett samarbeid mellom norske og medisinske behandlingsmiljø i utlandet. Målet med samarbeidet må både være å holde seg faglig oppdatert, og å samarbeide om behandling av pasienter på områder det er uhensiktsmessig at alle land bygger opp hvert sitt tilbud.
? Refusjonsordningen for behandling i utlandet må bli bedre. For å ta et eksempel; som pasient må man ikke bli økonomisk straffet fordi man blir syk et år ”for tidlig” i forhold til når Norge tar i bruk en ny behandlingsmetode.
Bedre helsen Kreftforeningen har ikke urealistiske forventninger til verken ressursbruk eller mirakelresultater, men vi forventer en bedre tilgang på ny behandling og medisiner. Det haster å få etablert et system som sikrer at vi kan ta i bruk ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye medisiner som vil bedre helsen til folk flest og øke overlevelsen.
