Helsedirektøren har startet en viktig diskusjon om prioriteringer i helsevesenet. Kreftforeningen ønsker å delta, men vil ikke at folk blir skremt til å tro at de ikke får den beste behandlingen eller bli nedprioritert.
I Aftenposten lørdag 5. juni varslet helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tøffere økonomiske prioriteringer i helsesektoren. Generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel, frykter at helsedirektørens utspill kan bidra til å skremme folk.
– Bjørn-Inge Larsen tar til orde for en generell debatt, men det er fare for at folk blir skremt til å tro at de ikke nå lenger skal få den behandlingen de trenger. Der er vi ikke, men vi må ta debatten nå, sier hun.
– Selv om den er krevende, og dilemmaene er mange, og det er vanskelig å sette prislapp på noe som egentlig ikke kan prises, er denne debatten uunngåelig. Gapet mellom det som er mulig av behandlingsmetoder, og det samfunnet har av midler til helsesektoren blir stadig større, sier Ryel.
Norge er blant de landene som bruker mest penger på helsesektoren.
– Men det skal også sies at det er ikke medikamentene som utgjør den store andelen av utgiftene våre innenfor helsesektoren. De største summene går til slikt som personale og lønnskostnader. Det finnes mange dyre kreftmedisiner, men vi er ikke på verdenstoppen i å bruke mest penger på dette, slår Ryel fast. Hun mener vi bør prøve å stramme inn på andre områder før det går ut over behandlingen av pasienter, og særlig den behandlingen som dreier seg om liv eller død.
– Satser vi for eksempel på forebygging, særlig innen området røykeslutt, vil helsegevinstene øke og store summer spares i fremtiden.
En av diskusjonene er om man skal sette et tak for hvor mye det skal kunne koste å forlenge livet ett år.
En behandling som gir ett godt leveår ekstra kan maksimalt koste 350 000 kroner i Storbritannia, skriver Aftenposten. I Norge har man lagt seg på rundt regnet 425 000 kroner som en veiledende norm.
– Jeg tror reaksjonene kommer fordi folk mener at 400-500.000 kroner for et leveår er vanskelig å svelge. Det er lett å si at man ikke kan bruke seks millioner på å forlenge et liv i tre måneder. Men hvor skal man i tilfelle sette taket? spør Ryel.
- For smalt fokus
Hun mener mange faktorer bør spille inn i – i tillegg til hvor lang tid man forlenger livet.
?Hvor mye skal det spille inn at et medikament gir økt livskvalitet selv om levetiden ikke øker vesentlig?
?Et medikament har ulik effekt på ulike pasienter. For noen kan en medisin gi en utsikt på noen måneder, men for andre kan det bety år. Hvordan skal man ta hensyn til dette?
?Skal det være forskjell om en pasient er ung eller gammel?
?Skal samfunnet bruke mer ressurser på kreft som rammer mange selv om det økonomisk sett blir kostbart, eller mer på sjeldne sykdommer som rammer få pasienter og dermed blir billigere? Hva er rettferdig?
?Ved å sette en maksimumsgrense for prisen på et leveår vil de mest ressurssterke kjøpe seg behandling. Dermed blir konsekvensene at vi øker de sosiale forskjellene i helse. Ønsker vi et slikt samfunn?
?Om en person feiler flere ting, er det da totalsummen av kostnadene som skal legges til grunn?
Alle disse spørsmålene viser hvor komplekst det hele er og hvorfor man ikke kan lande på én pris, på ett svar.
Kreftforeningen erfarer at folk er villig til å strekke seg langt, både økonomisk og i forhold til hvor man kan få behandling, så lenge det gir håp om overlevelse. Muligheten for å få en behandling som er livsforlengende øker håpet om at ny medisin og lignende i mellomtiden kommer på markedet, og at denne kan ha effekt på egen diagnose. Dette må man ta høyde for når man tenker kost – nytte.
– I det hele tatt er det slik at folk flest prioriterer helse svært høyt i forhold til mye annet i samfunnet, avslutter Ryel.
