Ledere og kolleger legger vekt på at åpenhet er viktig når en medarbeider rammes av kreft. Kreftforeningen har gitt ut håndboken ”Når en kollega får kreft”, med råd og eksempler.
”Når en kollega får kreft”, som tar tak i aktuelle problemstillinger man som leder, kreftsyk eller kollega kan møte.
Boken er bygget opp på en enkel og detaljert måte og gir konkrete eksempler på hvordan man kan forholde seg i ulike situasjoner. Den viser eksempler på hvordan man kan gå frem overfor en kreftsyk kollega, slik at man tar hensyn både til individuelle ressurser og bedriftens eller virksomhetens behov.
Ble ivaretatt av kolleger Informasjonsrådgiver i Fagforbundet, Kari-Sofie Jenssen fikk brystkreft i september 2004. Da var hennes sjef, Tone Zander, midt i et års opphold i Frankrike.
– Det første jeg gjorde var å ringe til Tone, og deretter ble resten av avdelingen informert. Jeg var opptatt av å være åpen om sykdommen fra første stund, forteller Jenssen. Hverdagen ble fort snudd på hodet da diagnosen ble kjent. Hun ble operert i løpet av to uker, og deretter fulgte 37 strålebehandlinger på Radiumhospitalet.
– Jeg ble sykemeldt i noen uker etter operasjonen, men var likevel på jobb innimellom. Jeg følte ansvar fordi jeg selv var leder for avdelingen i denne perioden, men jeg merket fort hvilken støtte jeg fikk fra Tone og resten av avdelingen. Det var rørende hvordan de tok vare på meg og hvordan de tok et kollektivt ansvar for avdelingen, sier hun.
Ok å være dårlig på jobb Kari-Sofie Jenssen (t.v) fikk mye støtte og oppfølging av sin sjef, Tone Zander da hun fikk brystkreftTone Zander hadde nær kontakt med Jenssen, og syntes det var vanskelig å være så langt borte fra avdelingen den første tiden.
– Jeg ba Kari-Sofie om først og fremst å tenke på seg selv og bruke tiden og kreftene til å bli frisk. Men jeg er opptatt av at jobben skal være et sted man kan komme til selv om man er dårlig. Jeg kjenner Kari-Sofie godt og vet at det var bedre for henne å komme hit og ta noen telefoner, jobbe litt og snakke med kollegene sine, enn å sitte hjemme alene, sier Zander.
Jenssen begynte gradvis å komme tilbake til jobb på nyåret 2005. Først i 50 prosent stilling, deretter 60 prosent, så i 80 prosent og så full jobb. Hun hadde oppfølgende samtaler både med sin sjef i Frankrike og administrasjonssjefen i Fagforbundet, om hvilke oppgaver hun kunne ta og hvor mye hun burde og ville jobbe. Dette fikk hun styre helt selv.
– Både ledelse og medarbeidere her støttet så godt opp rundt meg, og jeg følte jeg kunne komme når jeg ville og snakke åpent om det jeg gikk igjennom. Det betyr utrolig mye å føle at det er ok å sitte på kontoret og grine, få en klapp på skulderen og en kopp kaffe, sier Jenssen.
Må kjenne medarbeiderne Zander mener at en leder bør kjenne medarbeiderne sine så godt at man vet hva som skal til for å gjøre situasjonen best mulig for dem.
– Jeg har god innsikt i medarbeiderne mine, vet hvordan de motiveres og hvilken psyke de har. Det er viktig for å kunne handle riktig i tilfeller der de blir alvorlig syke eller opplever en krise, sier Zander. Hun legger likevel vekt på at det er den som blir rammet av sykdom som styrer åpenheten og hvordan situasjonen skal håndteres.
– Hvis Kari-Sofie selv ikke hadde ønsket å prate og informere om sykdommen sin, hadde det vært vanskeligere at jeg ønsket full åpenhet, men heldigvis var vi enige om å snakke om det, og prøve å se fremover sammen. Det er også avgjørende at jeg som leder går foran med et godt eksempel, blant annet ved å gi av meg selv og være åpen dersom jeg selv strever med noe. Åpenhet er med på å lette presset, tror Zander.
Mye omsorg i kolleger Jenssen supplerer at hun gjennom en skilsmisse noen år tidligere hadde gjort seg erfaringer om at avdelingen var et trygt sted å snakke om problemene sine, noe som gjorde det lettere å åpne seg om kreftsykdommen også.
– Hvis man er åpen om problemene sine oppdager man hvor mye omsorg som finnes i andre mennesker, de fleste har mye å gi hvis de får sjansen, har Jenssen erfart. Hun synes dessuten det var fint å ha et nært forhold til arbeidsplassen i sykemeldingsperioden, komme innom og følge litt med på det som skjedde.
– Det er mye lettere å komme tilbake på jobb igjen hvis man har vært til stede og fulgt litt med underveis. Det verste, tror jeg, er å bli bedt om å bare holde seg hjemme til man er helt frisk, sier hun. - I hvert fall ville det vært ille for meg.
