Terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya har reist nye spørsmål om hvordan vi best kan håndtere nasjonale sorg- og krisereaksjoner her i Norge.
Av: Stian Tobiassen, psykolog Radiumhospitalet og Kreftforeningen
En krisereaksjon oppstår sjeldent isolert fra andre livserfaringer, og for oss som arbeider i Kreftforeningen kan det være nyttig med en gjennomgang av hvilke faktorer vi bør legge til grunn i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner.
Betydningen av en god samtale
Det er nærmest en allmenn forståelse at mennesker som har vært gjennom traumatiske opplevelser må snakke om det for å få komme seg videre. Dette er langt på vei riktig, da språket har en bærende betydning i gjenoppbygningen av menneskets selvidentitet etter traumer. Språket hjelper oss til å strukturere opplevelsen og plassere den inn i en meningsfull kontekst. Utfordringen er at samtalen ofte foregår på feil premisser, og til feil tid.
Nyere forskning viser at det å la involverte i en krisesituasjon komme sammen for å snakke umiddelbart etter en hendelse, kan bidra til å forverre tilstanden dersom samtalen dreier seg om emosjonelt bevegende opplevelser (Dyregrov, 2011). Dette kan føre til større uro og mer kroppslig aktivering, som igjen kan resultere i at minnene fester seg sterkere og blir mer plagsomme over tid (ibid).
Flere ulike forskningsstudier viser at høy kroppslig arousal (vekking) like etter en traumatisk opplevelse er nært knyttet til senere traumeplager. Blant annet henger en høyere peritraumatisk hjerterate sammen med mer posttraumatiske problemer (Dyregrov, 2011). Når menneskekroppen utsettes for ekstremt stress, slik tilfellet er for mange av de overlevende etter Utøya-massakeren, skiller binyrebarken ut ulike stresshormon som bidrar til hvor intenst vi husker opplevelsen. Utskillelse av stresshormonet cortisol antas å hemme innkodingen av minner, mens adrenalin og noradrenalin virker å fremme hukommelsen for de erfarte opplevelsene. Disse stresshormonene blir således sterkt medvirkende til at traumatiske minner blir inngravert.
Det viktigste vi som hjelpere derfor kan gjøre når vi møter mennesker i kriser, er å bidra til å dempe stress og kroppslig uro (Dyregrov, 2011). Dette oppnår man best gjennom samtale med fokus på det faktiske hendelsesforløpet, da tidlig faktagjennomgang bedrer integreringen av den traumatiske opplevelsen. Andre metoder som virker å ha en beroligende effekt er å kombinere lett berøring med fokus på egen pust.
Legg til rette for nøytrale aktiviteter
Det man i psykologien kaller en handlingsorientert mestringsstil ser ut til å bedre beskyttelsen mot å utvikle posttraumatisk stress (Heltne, 2011). Forskning har vist at relativt enkle tiltak kan ha god effekt rett etter en traumatisk hendelse.
Illustrasjonsfoto: Steffen AalandEmily Holmes og medarbeidere (2009, 2010), hevder at hjernen er spesielt formbar og minneskonsolideringen kan forstyrres de første seks timene etter et traume (i Dyregrov, 2011). For å påvirke minnekonsolideringen, anbefaler de å legge til rette for aktiviteter som hindrer innkoding av emosjonelt bevegende minner. Dette kan eksempelvis være at man gir de involverte mulighet for å distansere seg fra traumet gjennom aktiviteter som enkle dataspill like i etterkant av sterke inntrykk. Forskning viser at slike tiltak kan bidra til å hindre at traumet lagres varig i hukommelsen.
Betydningen av søvn
Innen krisepsykologien er det vanlig å oppfordre personer som har gjennomlevd traumatiske opplevelser til å forsøke å få en god nattesøvn. En vanlig reaksjon fra hjelpeapparatet er at leger og sykepleiere kan gi noe å sove på første natten etter en alvorlig hendelse. Dette er en velment, men feilslått handling. Det er faktisk bra for oss å ikke sove de første 6 timene etter en krisehendelse, fordi søvn er med å konsolidere våre minner.
En studie utført av Wagner mfl. (2006) viser at de personene som sover like etter eksponering for emosjonelt opprørende materiale, husker mer av materialet enn dem som blir holdt våken i timene etter (i Dyregrov, 2011). Forskerne foreslår derfor at søvndeprivasjon umiddelbart etter en traumatisk opplevelse er et tiltak som kan forebygge innkoding av hendelsen i hukommelsen, og dermed motvirke utviklingen av posttraumatiske plager (ibid).
De aller fleste mennesker har, som en naturlig respons, problemer med å sovne den første natten etter en kritisk hendelse. Dette kan tyde på at vi fra naturens side er utstyrt med en naturlig mekanisme som begrenser innkoding av de traumatiske minnene. Man skal derfor respektere dem som ønsker å ta del i distraherende eller hyggelige aktiviteter like etter en kritisk hendelse, fremfor å tvinge dem til å snakke eller sove (Dyregrov, 2011).
Om det gis beroligende medikamenter i etterkant av en traumatisk opplevelse opplever en del å ”bli frarøvet følelsene sine”, fordi medisinene tar bort noen av de naturlige sorgreaksjonene som er vanlig å uttrykke den første tiden.
Kreft er fremdeles kreft
Like etter angrepet mot regjeringen og Utøya gjennomførte jeg en forhåndsavtalt samtale med en av mine faste pasienter. Vedkommende innledet samtalen med å si at jeg sikkert hadde nok å gjøre med dem som virkelig trengte meg, og at vi like gjerne kunne avlyse timen fordi ”jeg har jo bare kreft”.
Denne samtalen fikk meg til å innse en viktig ting - kreft er fremdeles kreft, uansett om verden utenfor har måttet tåle hardere medfart enn vi vanligvis er vant med. Den påfølgende krisen mange opplever i forbindelse med en kreftdiagnose er fremdeles en krise for den det gjelder, selv om samfunnet har fått nye parametre å forholde seg til når det gjelder nasjonale sorg- og traumereaksjoner. Vi skal ikke underkjenne den personlige krisen enkeltindividet opplever, men heller ta den med i betraktningen når vi møter mennesker i sårbare livssituasjoner.
Retraumatisering er et velkjent begrep innen psykologien, og brukes for å forklare situasjoner hvor nye og uventede opplevelser gjenkaller eller vekker til live traumatiske erfaringer fra fortiden. Hjernen vår husker vonde følelser, og en emosjonelt påkjennende opplevelse, som for eksempel terroranslaget mot Utøya og regjeringskvartalet, kan bidra til ytterligere å forsterke den livskrisen kreft er.
Et eksempel på dette er den unge gutten jeg snakket med kort tid etter han var kommet hjem fra sommerleiren på Utøya i sommer. På spørsmålet mitt om hvordan han hadde det, svarte han ”Jeg har det fint, men pappa sliter”. Faren til denne unge gutten hadde akkurat vært gjennom en lang og intens kreftbehandling. Og ikke overraskende har jeg de siste ukene snakket med flere personer som ikke har hatt noe direkte å gjøre med terrorangrepene, men som likevel opplever sterke reaksjoner. Dette dreier seg om alt fra flyktninger til tidligere FN-soldater og kreftpasienter – alle med det til felles at deres tidligere ubearbeidede opplevelser vekkes til live når hverdagen byr på sterke tv-bilder og bevegende fortellinger fra de involverte i angrepet. Og som medarbeidere i Kreftforeningen har vi et ansvar for å være ekstra oppmerksomme på disse sårbare gruppene i tiden som kommer.
Til sist er det viktig å understreke et vesentlig prinsipp som gjelder for alle oss som til stadighet møter mennesker i dyp sorg gjennom vårt arbeid, og det er at det finnes like mange måter å sørge på som det finnes antall sørgende. Tilsvarende kan man si om mestring, da det ikke finnes en riktig eller gal måte å håndtere en krise på. For noen vil det være riktig å gå tilbake til arbeid og daglige aktiviteter umiddelbart etter en traumatisk opplevelse, mens for andre vil dette aldri være mulig. For noen vil det være naturlig å gå på graven hver dag, mens for andre vil graven ikke være annet enn et sted som vekker vonde minner over et liv som ble så altfor kort.
Uansett hvilken opplevelse det er snakk om er det viktigste vi kan gjøre å ta innover oss, og forsøke å møte, den smerten enkeltmennesket opplever i kjølvannet av en krise. En traumatisk opplevelse går ikke alltid over – men den kan bli bedre – om den blir møtt med forståelse og tålmodighet. Dette gjelder overlevende etter terrorangrepet, så vel som kreftpasienter og deres pårørende.
