Refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land

Vi viser til departementets høringsbrev datert 16. juni 2008.

Kreftforeningen er positiv til forslaget om å etablere en refusjonsordning for utgifter til helsehjelp mottatt i andre EØS-land. Dette vil, som departementet påpeker, innebære økt valgfrihet for pasienter når det gjelder hvor de vil motta ikke-sykehusbehandling. Vi ser også forslaget som en fordel for pasienter med personlig tilknytning til flere land.

Det framkommer i høringsforslaget pkt. 6.2 Skillet mellom sykehusbehandling og ikke-sykehusbehandling at ”det vil sannsynligvis være slik at det ikke på forhånd er mulig å definere eksakt hva som skal anses som henholdsvis sykehusbehandling og ikke-sykehusbehandling”. Det står videre at ”pasienter som reiser til utlandet for å få utført behandling som ligger i grenselandet, vil måtte bære en økonomisk risiko knyttet til at behandlingen i etterkant kan bli vurdert til å være sykehusbehandling, og derfor faller utenfor refusjonsordningen.” Kreftforeningen understreker at for å sikre likebehandling, forutsigbarhet og effektiv saksbehandling må det, så langt som mulig, defineres hva slags helsehjelp som refunderes. Vi er svært opptatt av at pasienter gis tilstrekkelig informasjon og veiledning om hvilke utgifter som dekkes og ikke dekkes, slik at de ikke urettmessig havner i økonomiske vanskeligheter etter behandling.

Mange kreftpasienter har store utgifter knyttet til tannbehandling som følge av kreftbehandlingen. For oss er det derfor svært viktig når departementet foreslår at refusjonsordningen også skal omfatte tannbehandling, jf. pkt. 6.4. Kreftforeningen mottar ukentlig henvendelser fra kreftpasienter om tannhelseproblematikk og økonomiske vanskeligheter på grunn av mangelfull refusjon av nødvendig tannbehandling som følge av sykdommen. Alle henvendelsene vi får knyttet til tannbehandling og kostnadsdekning, tyder dessuten på et udekket informasjonsbehov som vi oppfordrer departementet til å se nøyere på. Dette blir ikke ikke mindre viktig når kostnadskrevende tannbehandling foregår i utlandet.

I pkt. 10.4 skisseres alternative modeller for finansiering. Vi har ikke sterke meninger om dette, men antar at modell 2 hvor finansieringsansvaret legges til staten (folketrygden) er en god ordning som vil kunne forenkle kommunikasjonen med den utenlandske helsehjelper i tråd med dagens system rundt E-blankettene.

Vi ser fram til departementets videre oppfølging av saken.

Med vennlig hilsen
Kreftforeningen

Anne Lise Ryel
Generalsekretær