Kreftforeningen vil arbeide for å synliggjøre at våre bevilgninger er en videreformidling av private gaver, og at Kreftforeningens forskningsbidrag derfor skal være et komplementært tillegg til den offentlig finansierte forskningen, ikke erstatte den.
Kreftforeningen vil jobbe for at det totale finansielle omfanget av norsk kreftforskning tydelig reflekterer de store frivillige bidragene.
Kreftforeningen vil jobbe for å oppnå politisk innflytelse som samsvarer med våre finansielle bidrag. Innflytelsen skal vi bruke til å påvirke prioriteringer innenfor norsk kreftforskning i tråd med behov hos norske kreftpasienter og pårørende.
Samarbeid mellom offentlige og private finansieringsaktører
Kreftforeningen vil jobbe aktivt for bedre samarbeid mellom offentlige og private finansieringsaktører på kreftområdet. Dette innebærer å jobbe for at Kreftforeningen anerkjennes som aktør innen medisinsk og biologisk forskning, og får innflytelse på langsiktige strategier for hvordan forskningsmidler skal fordeles innenfor fagområder som berører Kreftforeningens virkeområde.
Kreftforeningen er også tydelig på at de ulike finansieringsaktørene på kreftområdet må ha en felles, langsiktig strategi som sikrer en ønsket fordeling mellom doktorgradsstudenter, postdoktorander og forskere.
Økte offentlige ressurser til norsk kreftforskning
Kreftforeningen står for om lag 25 % av finansieringen av norsk kreftforskning, og er med det den klart største ikke-offentlige finansieringskilden for norsk kreftforskning (NIFUSTEP 2010). I 2009 bevilget Kreftforeningen 167 millioner kroner til formålet. Pengene kommer fra gaver, innsamlede midler og tippemidler.
Totalt sett bruker Norge mindre andel av BNP på forskning enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med. I årene fram mot 2020 forventes det en betydelig økning i antall krefttilfeller, samtidig som flere vil leve med kreft. Økningen i kreftforekomst og overlevelse innebærer at Norge må bruke mer penger på kreftforskning for å møte denne utfordringen.
Inntektssituasjon og det økte behovet for kreftforskning tilsier at Kreftforeningen i årene fremover ikke vil være i stand til å ta ansvar for finansieringen i samme grad som i dag. Kreftforeningen er derfor tydelig på at det offentlige må ta et større ansvar for norsk kreftforskning. Dette gjelder spesielt i forhold til finansiering av utdanningsstillinger og den frie grunnforskningen, hvor det offentlige har et særskilt lovpålagt ansvar. Her mener Kreftforeningen at det lovpålagte ansvaret må konkretiseres.
Basisbevilgninger til grunnforskning kanaliseres i hovedsak gjennom universitetene. Den økonomiske situasjonen ved universitetene, som nå møter store studenttall og ”yngrebølgen”, gir grunn til bekymring for forskningsaktiviteten. Den medisinske grunnforskningen som utføres i helseforetakene står også i fare for å bli nedprioritert, til fordel for pasientbehandling, i økonomisk pressede sykehus. For å motvirke noe av dette mener Kreftforeningen at Forskningsrådet bør øke tildelinger til fri grunnforskning (Fri-programmene) på bekostning av programforskning.
Pasientnær forskning
Kreftforeningen mener at den kliniske, pasientnære kreftforskningen er det området som har størst behov for bedre vilkår. I helseforetakene taper forskningen kampen mot stramme budsjetter og liten tid, og den kliniske forskningen har derfor hatt dårlige vekstvilkår i en årrekke.
Kreftforeningen mener det er maktpåliggende å sørge for at det legges bedre til rette for klinisk kreftforskning i Norge. En solid akademisk forskerkompetanse hos klinikere vil bidra til raskere implementering av ny og oppdatert behandling i sykehusene. Samtidig vil forskningstunge klinikere være en forutsetning for at kunnskap som i dag utvikles av grunnforskere skal bli videreutviklet til ny behandling.
Kreftforeningen ser det derfor som en hovedoppgave å jobbe for at det legges til rette for forskning i medisinske profesjonsyrker på sykehusene. Det må etableres delte stillinger for behandlere, slik at forskning kan gjennomføres i arbeidstiden. Det må lages incentiv-ordninger som gjør det attraktivt også for klinikere å forske. Forskning må merittere i større grad enn i dag og det må utvikles kultur for forskning. Det må sørges for felles arenaer for ulike forskningsdisipliner slik at det utveksles kunnskap og utvikles fellesprosjekter i større grad enn i dag.
Kreftforeningen mener at det lovpålagte ansvaret for å drive forskning i Helseforetakene må konkretiseres slik at forskningen blir ivaretatt gjennom prioriteringer internt i helseforetakene.
Kreftforeningen mener at det er viktig å fremme forskningsbasert kunnskap om de helse- og samfunnsfaglige utfordringene som blir aktualisert når stadig flere overlever en kreftsykdom.
Forskerrekruttering
Universitets- og høgskolesektoren står foran et generasjonsskifte som innebærer at 40 prosent av de vitenskapelig ansatte går av med pensjon innen 2015. Det er derfor et stort behov for nyrekruttering til forskning.
Norge har imidlertid store utfordringer når det gjelder å sikre gode karrieremuligheter for uteksaminerte doktorgradstudenter. De går i dag en usikker tid i møte, og det er stor lekkasje av forskertalenter. For å beholde talenter og sikre rekruttering mener Kreftforeningen at det er nødvendig å gi økte basisbevilgninger til akademiske institusjoner som må tilby større grad av forutsigbarhet. Regjeringens satsning på økt rekruttering til doktorgradsutdanningene må følges opp med øremerkede bevilgninger til faste forskerstillinger gjennom basisbevilgningene. Det må stilles krav til forutsigbar rekruttering til faste forskerstillinger basert på tydelig kommuniserte kvalitetskriterier, og det må innføres individuell karriereplanlegging som sees opp mot institusjonens faglige målsetninger og fremtidige rekrutteringsbehov.
Kreftforeningen bevilget 167 millioner til kreftforskning i 2009. Av dette ble 113 millioner bevilget gjennom vår årlige hovedutlysning av frie forskningsmidler til forskerinitierte prosjekter.
I perioden 1989 til 2009 har Kreftforeningen bevilget 2,7 milliarder til forskning (2008-priser).
FoU-utgiftene per innbygger er betydelig lavere i Norge enn i de andre nordiske land.
