– De siste tiårene har vi fått innsikt i sykdomsmekanismer som var hinsides vår fantasi da jeg studerte, sier professor Sjur Olsnes (68). Vi har bedt ham om å beskrive utviklingen innen kreftforskning siden han fikk sitt første stipend fra foreningen for 40 år siden.
Olsnes er avdelingsleder ved Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet, og har vært en fremstående kreftforsker i en årrekke. Foruten flere andre priser, ble han tildelt Kreftforeningens ”Kong Olav Vs kreftforskningspris” i 2003. Bakgrunnen var forskning på hvordan celler kan ta opp giftige proteiner. For tiden arbeider gruppen med en bestemt type proteiner som har betydning for cellevekst.
Fra kniv til avansert utstyr
En stor del av dagens kreftforskning er såkalt molekylærbiologisk forskning hvor studier av celler, gener og proteiner er sentralt. Et utall forskjellige proteiner er nødvendige for cellevekst, celledeling og signaloverføring mellom celler.
– I 1940- og 1950-årene var det bare noen få forskere i verden som arbeidet med molekylærbiologi , og alle kjente hverandre. De møtte liten forståelse blant andre forskere, og ordet ”molekylærbiolog” var nærmest et skjellsord, forteller Olsnes. Han startet sin forskerkarriere med et stipend fra det som den gang het Landsforeningen mot kreft. Han kom rett fra et opphold i Moskva hvor han hadde lært seg molekylærbiologiske forskningsmetoder.
Dette var i 1968, og kniv og mikroskop var fortsatt de viktigste redskapene for kreftforskere. I tillegg var dyreforsøk viktig. I dag skjer mye forskning i cellekulturer, og det benyttes avansert utstyr.
I forskningslaboratoriene ble utstyret stadig mer avansert. Foto: Thomas Bjørnflaten / nyebilder.no
Mange små skritt fremover
Selv om Olsnes først og fremst har hatt sitt virke i forskningslaboratoriene, opplevde han på nært hold revolusjonen med nye cellegifter som brått kunne helbrede testikkelkreft og enkelte former for blodkreft hos barn. Etter 1975-80 har det ikke skjedd store gjennombrudd i utvikling av nye cellegifter.
– Utover de nevnte revolusjonerende fremskritt er kreftbehandlingen preget av mange små fremskritt som til sammen har fått stor betydning, sier Olsnes.
– Du har bidratt i foreningens forskningsutvalg gjennom mange år og har vært med på å styre foreningens forskningsbevilgninger. Grunnforskningen blir av og til kritisert for å være lite kreftrelevant. Hvilken kommentar har du til det?
– Som grunnforsker ønsker jeg selvsagt å rettferdiggjøre at det bevilges midler til denne forskningen. Jeg er takknemlig for at Kreftforeningen satset på grunnforskning i mange år hvor det ikke var innlysende at dette ville komme kreftpasientene til gode. Mange syntes en tid at det gikk mye penger til grunnforskning, og at den kliniske nytten lot vente på seg. Jeg har forståelse for denne utålmodigheten. Men så begynte man å høste fruktene på 1980- og 1990-tallet. Først fikk man med molekylærbiologien bedre verktøy til å kartlegge og diagnostisere kreft hos pasientene, i kjølvannet fulgte nye terapiformer.
Grunnforskningen er lokomotivet
– Molekylærbiologien har gitt oss innsikt i sykdomsmekanismer som var hinsides vår fantasi da jeg studerte, fortsetter Olsnes. - Vi forstår stadig mer av cellenes basale prosesser. I farmasøytisk industri er det i dag kolossal aktivitet der man prøver å gripe inn i disse prosessene. Norge kom sent i gang med satsing på molekylærbiologisk kreftforskning. Uten Kreftforeningens innsats hadde det knapt vært noe å snakke om i det hele tatt. Men denne forskningen har tatt seg opp. I dag er det stor aktivitet ved alle våre universiteter.
– Kan ikke Kreftforeningens forskningsbevilgninger også være en sovepute for myndighetene, og føre til at de bevilger mindre til kreftforskning?
– Myndighetene sover uansett, sier Olsnes lakonisk og skryter av at foreningen turte å satse på forskning som viste seg å ha fremtiden foran seg. - Grunnforskningen er lokomotivet i kreftforskningen, fastslår han.
Amerikanerne ville løse ”kreftgåten”
Satsingen på molekylærbiologi innen kreftforskning startet for alvor da tidligere president Richard Nixon på 1970-tallet samlet en gruppe ledende amerikanske kreftforskere for å starte den såkalte krigen mot kreft. Han sa da at ”hvis dere ikke går løs på å oppklare de basale mekanismene i cellene, vil dere aldri vinne krigen mot kreft”. Det ble bevilget betydelige ekstra midler fra amerikanske myndigheter.
Dette tiltrakk seg mange av de beste molekylærbiologene. Den økte satsingen på basal kreftforskning førte til oppdagelse av kreftgener, såkalte onkogener, og man oppdaget mekanismer for hvordan celler vokser og deler seg, hvordan de forsøker å reparere arvestoffet sitt når det blir skadet, og så videre. Skader på mange av disse genene fører til kreft. Forståelsen av hvordan kreftgener virker åpner for muligheten for å gripe inn i prosessene med medikamenter.
Også norske kreftforskere har vært med på denne utviklingen. Det internasjonale forskersamarbeidet og -konkurransen arter seg som en stafettpinne som går verden rundt. Tusenvis av forskere bringer stadig stafettpinnen et stykke fremover.
– De siste 20-30 årene har vist oss at hvis ikke amerikanerne hadde satset på grunnforskning for å løse ”kreftens gåte”, ville vi ikke ha kommet like langt i vår forståelse av kreft i dag, sier Olsnes. Han legger til at viktige oppdagelser gjerne blir gjort ved de ledende universiteter i USA og Europa, fordi man her har store ressurser og mange forskningsgrupper.
– Men jeg vil påstå at man får like mye forskningsresultater per krone i Norge, sier han.
Tidspunktet for satsing må være riktig
– Penger og ekstra satsinger er likevel viktig?
– Ja, under forutsetning av at de kommer på det rette tidspunktet. Hadde amerikanerne satset 20-30 år tidligere, ville vi ikke fått samme fremgang. Da satsingen kom på begynnelsen av 1970-tallet, sto den nødvendige innsikt og teknologi klar til innsats, sier Olsnes.
I 1990 satte amerikanerne i gang et nytt storprosjekt – kartleggingen av det menneskelige arvematerialet. Et stort internasjonalt forskersamarbeid fullførte jobben i 2003.
– Vi har fått en stor genkatalog som det er nyttig å slå opp i. Men slike storprosjekter pleier ikke i seg selv å løse grunnleggende problemer. Det som driver forskningen fremover, er de gode ideene som gjerne oppstår i mindre forskergrupper på 10-20 personer. Disse gruppene er drivkraften i kreftforskningen og de kan like gjerne sitte i Oslo som ved Harvard University i USA, mener Olsnes.
Gruppen til Olsnes arbeider for tiden med en bestemt type proteiner som har betydning for cellevekst. Her er Olsnes sammen med en del av gruppen. Fra venstre: Yi-xin Jin, Angela Oppelt, Mandana Yadollahi og Ellen Margrethe Haugsten. Foto: Thomas Bjørnflaten / nyebilder.noBør satse på signaloverføring
– Ville vi hatt nytte av en ny storsatsing i dag?
– Ja, det tror jeg. Da ville jeg brukt midler på å studere mekanismer for signaloverføring, for å lære mer om hvordan celler kommuniserer seg imellom. Det kan øke vår forståelse av hvordan kreft oppstår, og hvordan kreftceller sprer seg til andre steder i kroppen.
– Det har skjedd lite når det gjelder behandling av kreftspredning?
– Vi vet en god del om hvordan kreftspredning skjer, men det mangler fortsatt mye kunnskap på dette område. Jeg tror at kunnskap om signal- og informasjonsoverføring mellom celler er viktig for å finne ut hvordan og hvor spredning oppstår. En utstrakt overføring av signaler mellom de normale og de ondartede cellene ser ut til å være en forutsetning.
”Unyttig” kunnskap kan bli nyttig
Olsnes tviler på om stamcelleforskning, som er et populært, nytt forskningsfelt, vil revolusjonere kreftbehandlingen. Han tror stamcelleforskningen vil ha større betydning for andre deler av medisinen enn for kreft. Fremtiden vil vise om han har rett. Om hva som vil komme av viktige gjennombrudd i årene fremover, vil han ikke spå.
– Sannsynligvis vil fremtidens forskning gå i retninger vi ikke kjenner i dag, og kanskje i en retning som vi ikke synes ser særlig spennende ut. Se for eksempel på forskningen på flytende krystaller som benyttes i dataskjermer. Etter at fenomenet ble oppdaget på slutten av 1800-tallet, var dette et sovende felt med lav prestisje i 80 år. Først da elektronikken var tilstrekkelig utviklet, fant man anvendelse for kunnskapen, og man fikk en veldig utvikling med tildeling av flere Nobelpriser, sier Olsnes.
Slo ned som en bombe
–Hva er den største overraskelsen du har fått på en kongress eller når du åpnet et fagtidsskrift?
– Det var oppdagelsen om at genene ikke ligger etter hverandre som perler på en snor på DNA-strengen. De ligger derimot spredt i biter med annet DNA innimellom. Denne oppdagelsen falt ned som en skikkelig bombe midt på 1970-tallet. Mange interessante teorier måtte den gang omarbeides. På den annen side var det andre forskere som nå fikk helt uforståelige resultater til å henge sammen.
– Det hevdes i dag at samarbeidet mellom laboratorieforskning og den pasientnære forskningen er blitt tettere og avstanden fra nye oppdagelser til ny behandling er kortere. Stemmer det med din erfaring?
– Det er nok svært avhengig av hva slags prosjekter vi snakker om, men generelt er nok avstanden mellom grunnforskere og klinikere blitt kortere.
Råd til ministeren
– Hvilket råd vil du gi forskningsministeren for å få god kreftforskning i Norge?
– Hun bør identifisere de beste forskningsgruppene og bevilge rikelig med penger som de kan bruke som de ønsker i forskningen. Det bør ikke være byråkratisk eller politisk styring.
– Hvordan skal gruppene identifiseres?
– Gå til yngre, aktive forskere. Det er her spisskompetansen finnes. En enkel spørrerunde ville kunne identifisere de beste forskningsgruppene i Norge i dag.
– Hvor store midler er det snakk om?
– Lønn til doktorgradstipendiater og stipendiater med doktorgrad, om lag like mange fra hver kategori, slik at det til sammen blir en forskergruppe på cirka 10 personer. Dessuten bør de få 100 000 kroner i driftsmidler per person per år, pluss midler til utstyr. En slik gruppe koster 5-6 millioner kroner i året. Man får ikke fremragende forskning på billigsalg.
Professor Sjur Olsnes begynte sin forskerkarriere på en tid da molekylærbiologi nærmest var et skjellsord. I dag er dette et meget viktig forskningsområde ved alle våre universiteter. Foto: Thomas Bjørnflaten / nyebilder.noMoralsk forpliktelse
– Hvor mange slike forskergrupper kan Norge ha?
– Jeg kan ikke gi noe tall, men jeg vet om mange fremragende forskere som aldri fikk tilstrekkelig med midler til å utfolde sitt talent. Norge har både penger og intellektuelle resurser til å hevde seg mye bedre på den internasjonale forskningsarena enn det vi gjør i dag. Det som mangler er politisk vilje.
– Norge som et av verdens rikeste land burde føle seg forpliktet til å delta i rimelig grad i den globale kunnskapsoppbygging som det forventes at alle vil få nytte av. Vi betaler vår kontingent til FN og NATO. Hvorfor lurer vi oss unna den moralske forpliktelsen til å bidra med en rimelig størrelse på midler til forskning?
– Er det noe område hvor Norge har levert viktige bidrag til internasjonal kreftforskning?
– Blant annet har vi gjort mye bra arbeid når det gjelder å kartlegge kroppens evne til å reparere celler som har fått skader. Her vil jeg fremheve arbeidet som forskningsgruppen til nå avdøde Erling Seeberg har gjort. Innen cellebiologi og immunologi har flere grupper gjort seg bemerket. Kreftgenetikk står sterkt. Flere grupper som arbeider med signaloverføring har et godt internasjonalt renommé.
Rapportering
Olsnes er litt fortørnet over kravene til rapportering.
– Penger er ikke alt, tid er også en ressurs, fremhever han.
– Det ble rundt årsskiftet slått opp i avisene at Kreftforeningen ikke hadde krevet nok rapportering etter TV aksjonen i 1997, ”Krafttak mot kreft”. Men etter min mening ble det på en enkel, men effektiv og ubyråkratisk måte gitt de nødvendige opplysninger, slik at en erfaren forsker kunne vurdere om rimelig fremskritt hadde funnet sted i prosjektet.
– Giverne er sjelden i stand til å vurdere hva som er gode eller dårlige forskningsprosjekter. De må stole på at Kreftforeningen gir midler til forskere med de beste prosjektene. I 20 år har jeg deltatt i Kreftforeningens forskningsutvalg og er imponert over måten det jobbes på. Jeg tror andre instanser som bevilger forskningsmidler kunne ha noe å lære her, sier Olsnes.
Milepæler i kunnskapen om kreft
Om kreftcellene: Tidlig på 1900-tallet så en bare den synlige kreftsvulsten. Det store gjennombruddet kom da en oppdaget at kreft skyldes skader eller feil i arvestoffet DNA, som ligger i cellekjernen i hver enkelt celle. At DNA inneholder den genetiske koden, ble klart rundt 1950. Seinere kom erkjennelsen om at feil i DNA kan føre til at celleveksten og cellemodningen kommer ut av kontroll og slik gir opphav til kreft.
Kartleggingen av menneskets arvestoff gjennom det internasjonale HUGO-prosjektet ga oss et ”atlas” over alle gener i 2003. Men det er små, naturlige variasjoner fra menneske til menneske. Nå arbeides det med å kartlegge de variasjonene som kan føre til kreft, enten som følge av arv eller som følge av skader som har oppstått. Noen genanalyser kan i dag brukes til å kartlegge om en person har økt risiko for arvelig kreft, andre kan benyttes til å kartlegge om en spesiell behandling vil være effektiv.
Behandling: Det begynte med kirurgi, så kom strålebehandlingen som skulle utrydde eventuelle gjenværende celler etter operasjonen. På 1940-tallet ble de første cellegiftene prøvd ut, de skulle ta de cellene som kirurgien og strålebehandlingen ikke fikk med seg. Seinere har vi fått ulike typer hormonbehandling, samt immunterapi og andre målrettede metoder som ikke skal skade friske celler. De nye målrettede terapiene er ofte rettet mot spesielle typer kreftceller, for eksempel en spesiell type brystkreftceller eller blodkreftceller.
Synet på kreft: Kreft blir ikke lenger sett på som en dødsdom. Stadig flere pasienter unngår tilbakefall. I tillegg lever mange lenge med kreftdiagnose, om lag som en kronisk sykdom.
Fremtidig behandling: Nye behandlingsmetoder antas å oppstå fra ny kunnskap om hvordan DNA og andre molekylære mekanismer forårsaker kreft. Ny forskning kan kartlegge kreftcellenes ”svake” punkter, og kreative forskere forventes å kunne skape nye medikamenter på grunnlag av slik kunnskap.
