FAKTA: Kreftforskning i dag handler mye om å forstå hvorfor vi får kreft, både for å forebygge kreft, men også for å gi pasientene riktig og best mulig ”individuell behandling” og videre oppfølging for å forhindre tilbakefall. Ved hjelp av genteknologien har dette skapt en ”revolusjon” i forståelsen av hva som faktisk foregår i kroppen og genene våre når vi får kreft.
Dette har igjen åpnet for at det utvikles nye genteknologisk baserte medisiner, og at tradisjonell medisinsk behandling endres og tilpasses hver enkelt pasient, ut i fra personens personlige ”gensammensetning”, og hvilke gener som akkurat er ”skrudd på, eller av” hos hver enkelt av oss.
Metaforen på hvordan genteknologien vil påvirke vår hverdag, med hensyn til å ”drive frem medisinforskningen raskt”, som igjen forbedrer behandlingen av kreftpasienter enormt, kan beskrives på denne måten; i ”moderne gamle dager” brukte man faxmaskinen til å fylle et behov for å overføre viktige papirer som skulle gå raskere enn posten, og det fungerte jo nokså greit, men ved hjelp av stadig ny teknologi foregår det meste av slik kommunikasjon i dag på internett, med en mye bedre kvalitet enn hva faxmaskinen gjorde, og i en stadig økende fart og tilrettelagt og tilpasset enhvers personlige individuelle behov.
Klungland og hans samarbeidspartnere (inkludert, professor Hans Krokan som fikk årets Kong Olav den V`s kreftforskningspris, som Kreftforeningen deler ut hvert år), har funnet helt nye gener som påvirker vår ”individuelle kreftrisiko”. Mer spesifikt så identifiserer Klungland gener som er helt nødvendige for oss for å vedlikeholde og reparere vanlige og ”daglige” skader i arvestoffet (DNA) i kroppen vår, som ellers ville ført til at vi fikk kreft. Mye av arbeidet går derfor også ut på å se hvordan skader i disse viktige reparasjonsgenene fører til at noen har større risiko for å få kreft, og for å se hvor arvelig slike genskader er. Med andre ord så vil analysen av hvordan disse ”DNA-reparasjonsgenene” er hos hver enkelt av oss, gi oss viktig informasjon og si oss noe om hvor høy risiko vi har for å utvikle kreft.
Men hva og hvorfor er det viktig for meg å finne ut om jeg har en ”DNA-reparasjonsfeil” som ”bare” kan gi meg den lite hyggelige informasjonen om at jeg kanskje har en økt risiko for å få kreft? Svar: Dersom du får kreft og har en defekt i DNA-reparasjonssystemet ditt, så er det viktig å unngå spesielle cellegiftbehandlinger (cytostatika) eller strålebehandlinger, siden dette kan medføre store DNA-skader i normale (ikke syke) celler, som en person med ”dårlige reparasjonsgener” rett og slett ikke klarer å reparere. Denne pasientgruppen vil tjene mye på at behandlingsopplegget skreddersys individuelt for å oppnå ønsket behandlingseffekt.
Allerede i dag kan mange av de med en familiær disposisjon for kreft finne ut om de er disponert ved hjelp av stadig nye gentester. Er de det så oppfordres de til hyppigere kontroller, for å starte en eventuell kreftbehandling så effektivt og tidlig som mulig. Klungland og andre toppforskere innen ”DNA-reparasjonsfeltet” bidrar sterkt til at disse gentestene stadig blir bedre, og at det utvikles helt nye tester i tillegg. Klungland sitt direkte bidrag i dag er utviklingen av en mer skreddersydd behandlingsstrategi, basert på at man kjenner pasientens individuelle ”DNA-reparasjonskapasitet”.
