Det er vanskelig for voksne å snakke om følelser, men det er ikke mindre vanskelig for barn. Mange følelser er så personlige at vi ikke tillater andre å nå frem til dem. Når et barn får kreft, er det ikke bare barnet som er påvirket. Omgivelsene er i enda større grad påvirket av situasjonen, og barnet vil oppleve forandringene rundt seg.
Døden er et vanskelig tema som mange voksne skygger unna, spesielt når det er et nært familiemedlem det snakkes om.
Vanlige sorgreaksjoner
Barn kan vise sin sorg åpent eller skjule den. Reaksjonene til barn kan variere, og det er viktig å respektere sorgens mange ytringsformer og lytte til de signaler som barna gir oss om hvordan de opplever situasjonen.
Barns sorg rommer de samme følelser som de voksnes, men kan komme til uttrykk på en litt annen måte. Typisk er det at barn ikke blir i en følelse eller tankerekke så lenge om gangen. Det går ut og inn av sorgen. Det stiller spørsmål, men hører bare på de 2-3 første setningene av svaret. Når de har bearbeidet dette, kommer de tilbake med nye spørsmål.
Barn kan gråte ut sorgen, tegne og synge, de har mange uttrykksformer som hjelper dem å bearbeide sine følelser og opplevelser. Det er av stor betydning å akseptere barnets lek, og ellers stille seg til rådighet for barnet når det ønsker å snakke eller spørre om noe. Det er fint å tilby barnet å være med på kirkegården, se på fotoalbum med mer.
Vi kan ikke skåne barn for tap. Større og mindre tap vil ramme barna gjennom hele oppveksten, og gjennom resten av livet. Av og til skjer det ekstra smertefulle tap, som at foreldre eller søsken dør. Sorgen er den prosessen som skal til for å ta med seg erfaringer og minner fra det som var, finne et nytt fotfeste i tilværelsen og fortsette en utvikling som kanskje stopper opp en periode.
Når barn dør
De fleste barn har liten erfaring med døden. Mange barn lærer om døden via massemedia - TV og filmer - der døden ofte er skremmende. Det er vold, blod og lemlestelser som blir brukt for å virkeliggjøre døden. Døden er også forbundet med store smerter og plager. Slike forkunnskaper gjør at det er nødvendig å snakke med kreftsyke barn om døden. Døden er som oftest god og fredfull. Blir en syk, så ønsker en å bli frisk, men blir en bare sykere og ikke kan bli frisk, da kan døden være god og befriende. De som dør er ikke ensomme. De har mennesker omkring seg som ønsker dem alt godt og som er glad i dem, og de får hjelp til å være uten smerter og ubehag.
Barn er noen store filosofer. De grubler og tenker på mye, og har mange ganger klare svar på hva de tenker. Barn stiller seg undrende til livet, og ønsker klare svar fra voksne. Det er ikke sikkert at voksne bestandig kan gi svar, og ofte blir svarene unnvikende og avledende. I steden for å ha konkrete svar er det ofte viktigere å kunne sette seg ned og filosofere sammen med barnet. Ofte kommer spørsmålene direkte og uventet: Hvordan er det å dø? Hva er døden? Hva kommer etter døden?
Vi kan for eksempel stille spørsmålet tilbake til barnet ved å si; hva tenker du om det? Hva tror du? Det viktigste er å nå inn til barns tanker, og så heller la være å tenke så mye på hva vi selv tror. Har barnet tanker som virker beroligende og trygge, er det viktig å bygge videre på det.
Har barnet tanker som gjør han redd bør vi finne ut om redselen bygger på misforståelser, eller om vi på andre måter kan rydde utryggheten av veien. En del barn som vet at de kommer til å dø har stor angst for å våkne etter begravelsen. Døende barn fra 8-9 års alderen snakker om hvor redde de er for ikke å være helt død.
(kilde: Helsenytt.no og brosjyrer utgitt av Kreftforeningen og Støtteforeningen for kreftsyke barn)
Kreftforeningen arrangerer hvert år kurs, grupper og samlinger for pasienter, pårørende og helsepersonell flere steder i landet. Kreftforeningens kurs og grupper
