Kreft i de ytre kvinnelige kjønnsorganene

Symptomer

Hos eldre kvinner er den ofte forbundet med hudsykdommen lichen sclerosus et atroficus (helsenorge.no) (kronisk hudsykdom som angriper hud og slimhinner i området rundt kjønnsorganene). Hos yngre kvinner forekommer en annen type, ofte relatert til infeksjon av humant papillomavirus (HPV).

Symptomene er ofte vage, men er lokalisert til kjønnsleppene.

• kløe, svie, sårhet og smerte
• blødende sår
• tykkere hud, gjerne med pigmentforandring (hvite og mørke flekker)
• sår som ikke gror
• utslett
• en kul som ligner en knute

De ytre kvinnelige kjønnsorganer består av området omkring skjedeåpningen, de små og store kjønnsleppene, klitoris og mellomkjøttet (området mellom skjede og endetarm). Symptomene på vulvakreft kan være vage og kan forveksles med andre tilstander, som for eksempel soppinfeksjoner.

Kreft i indre kjønnsorganer, skjeden, er en svært sjelden sykdom som rammer litt i overkant av 10 kvinner årlig. Dette er en sykdom som gjerne rammer litt eldre kvinner. Symptomer er blødning, utflod og smerter og er ikke helt ulike symptomene på kreft i ytre kjønnsorganer. Årsaken er ukjent, men man kan ikke utelukke at HPV – infeksjon kan ha en betydning av utvikling av kreft i skjeden.

Symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Vårt råd er at man bør ta kontakt med lege dersom symptomene varer i over tre uker.

Undersøkelse og diagnose

Gynekologisk undersøkelse for å vurdere forandringene og kjenne på lymfeknuter i lyskeregionen. det siste gjøres for å se om det kan være forstørrede lymfeknuter som kan gi en mistanke om at sykdommen har spredd seg.

Kolposkopi er en undersøkelse av skjeden  ved hjelp av et spesielt mikroskop, kolposkop, som gir om lag 10–20 ganger forstørrelse. Apparatet ser ut som en kikkert.

Cytologiske/histologiske prøver fra suspekt område gjøres for i første omgang finne ut om det er kreft og så for å få en nøyaktig diagnose.

CT tas av lunger og bukområdet. Dette gjøres for å se om sykdommen har spredd seg andre steder.

MR tas for å kartlegge morsvulsten (primærtumor) best mulig.

Møte med legen

Det er lurt å forberede seg til møtet med legen.

• Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
• Skriv ned på forhånd det du lurer på.
• Ta med deg noen – det kan være lett å glemme det som blir sagt.
• Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan eventuelle misforståelser korrigeres.
• Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå.

Pakkeforløp for kreft

Pakkeforløpet for kreft (helsedirektoratet.no) har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid.

Psykiske reaksjoner

Livet endrer seg når kreft blir en del av det. Mange opplever uvisshet og bekymring. Vi har samlet noen råd og forslag til teknikker som kanskje kan hjelpe.

Å være pårørende er utfordrende, og det er mange måter å reagere på. Her er noen råd spesielt til pårørende.

Hjelp, støtte og møteplasser

Kreftkoordinator i kommunen har oversikt over tilbud i nærheten og kan hjelpe til med å tilrettelegge hverdagen for kreftsyke og pårørende.

Kreftforeningen har en rekke tilbud som kan være til hjelp, blant annet gratis rådgivning og rettshjelp, mulighet for økonomisk støtte samt møteplasser, arrangementer og kurs.

Vi jobber også for at flere som kan og vil skal få mulighet til å stå i arbeid, både under og etter kreft. Se våre råd om arbeid, utdanning og kreft.»

Behandling

Behandlingen avhenger av hvor utbredt sykdommen er. Ved forstadier til kreft, VIN, brukes laser for å fjerne overfladiske celleforandringer. Kirurgi, strålebehandling og cellegift er vanlige behandlingsformer.

Kirurgi

Ved konstatert kreft opereres hele området med kreft bort, samt noe av det friske vevet rundt. Det er alltid et mål å gjøre inngrepet mest mulig skånsomt, men noe av kjønnsleppene vil vanligvis bli fjernet, og i noen tilfeller må kjønnsleppene tas helt bort. Det kan i tillegg bli nødvendig å fjerne klitoris. 

Lymfeknutene i lysken undersøkes med en teknikk som heter vaktpostlymfeknute. Da settes det inn et stoff som går med lymfebanen og som lyser opp eventuelle kreftceller. Dersom det ikke er tegn til kreft i vaktpostlymfeknutene, kan det være nok å fjerne en eller to lymfeknuter i lysken. Det vil minske bivirkninger etter operasjonen. 

Dersom kreftsvulsten er større enn fire cm, eller det er mistanke om spredning til lymfeknuter, opereres alle lymfeknutene i lysken vekk.

Strålebehandling

Strålebehandling  brukes i tillegg til operasjon der det er risiko for at det kan sitte noen kreftceller igjen.

Strålebehandling kan eventuelt brukes som alternativ til operasjon om du har en høy alder, andre tilleggssykdommer eller når en operasjon blir for omfattende, for eksempel når svulsten har vokst inn i urinrøret, skjeden eller endetarmen. Ved strålebehandling gis ofte samtidig en mindre dose cellegift en gang i uken.

Cellegift

Cellegift brukes sjeldent alene, men kan være aktuelt der det er spredning eller tilbakefall av sykdommen.

Viktig å vite om sepsis (blodforgiftning)

Kreftpasienter kan være utsatt for å utvikle sepsis, særlig ved cellegiftbehandling. Sepsis er en alvorlig infeksjon som kan gjøre pasienter svært syke. Det er derfor viktig å kjenne symptomene og vite hva man skal gjøre ved mistanke om sepsis.

Kliniske studier

​​Kliniske studier, eller utprøvende behandling, er studier som utføres på mennesker for å undersøke virkningen av nye medisiner og behandlingsmetoder.

Etter behandling

Oppfølging etter avsluttet behandling blir ofte tilpasset den enkelte. Det er legen som har hatt ansvar for behandlingen på sykehuset som skal skissere et opplegg for oppfølging og kontroller i etterkant. Det er viktig å avklare hvor ofte pasienten skal inn til kontroll, hva kontrollen innebærer og hvor kontrollen skal gjøres.

Rehabilitering

Rehabilitering skal gi pasienten mulighet til å komme tilbake til hverdagen så raskt som mulig – og hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen. Det vil variere hva slags rehabilitering den enkelte trenger. Rehabiliteringsbehovet kan også endre seg etter hvor i sykdomsforløpet man er. Spør legen om råd.

Senskader

Flere opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreftsykdom og behandling. Yteevne, energinivå og seksualfunksjon kan bli redusert, og noen får senskader. De fleste vil ikke få alvorlige senskader, men mange vil oppleve noen plager.

Seksualitet

Behandlingen av kreftsykdommen kan gi store fysiske og psykiske utfordringer. For mange kan det ta tid å finne tilbake eller starte på et seksualliv. Ved vulvakreft kan operasjon føre til store endringene i de ytre kjønnsdelene.

Sårhet, hevelser og smerter kan prege den første tiden. Hvis klitoris blir fjernet, vil det bli vanskelig eller umulig å få orgasme. Følelsen i området vil endre seg. Under operasjonen er det et mål at selve inngangen til skjeden ikke blir for trang. Da vil det fortsatt være mulig å ha samleie.

Strålebehandling kan føre til at du opplever tørrhet, sårhet og sammenvoksninger i skjeden. Dette kan gi smerter under samleie. Før utskrivelse fra sykehuset, vil du få en glasstav og glidekrem for å holde skjeden åpen og for å tøye skjedeveggen. 

Det er viktig å snakke om samliv og seksualitet etter den behandlingen du har fått, både før du skrives ut fra sykehuset og med en eventuell partner. Noen synes det er vanskelig og har god nytte av å snakke med en sexolog som jobber på sykehuset. 

Lymfødem

Når lymfeknuter i bekkenet opereres vekk eller ødelegges av stråling, klarer ikke lymfesystemet å transportere vekk lymfevæske. Lymfevæske siver da ut i vevet og kan gi hovne ben og lår.

En fysioterapeut med spesialkompetanse på lymfødem, vil kunne gi deg råd og hjelp til å lindre plagene. Det er fastlegen din som kan henvise deg. Der kan du også få hjelp med eventuelle støttestrømper.

Tretthet

Mange opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreft og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert. Arbeidsevne og arbeidsliv kan også bli påvirket. Dette kan vare i lang tid etter behandling er avsluttet.

Her kan du lese mer om tretthet og utmattelse/fatigue.

Mage- og tarmproblemer

De vanligste plagene fra mage- og tarmsystemet er diaré og/eller mageknip. Noen ganger kan det blø fra tarmen på grunn av skader på slimhinnen etter strålebehandling. Mage- og tarmplagene kan komme både under og etter behandlingen. Ved å velge riktig mat og drikke og være litt fysisk aktiv, kan det bli lettere for deg å få næringen du trenger. 

Årsak, forebygging og risiko

Faktorer som kan gi økt risiko

• De som har eller har hatt livmorhalskreft har økt risiko grunn av tidligere HPV-infeksjon.
• Lichen sclerosus et atroficus er en kronisk hudsykdom som går til angrep på hud og slimhinner i underlivet. Huden kan bli stram, sår og hard og det kan utvikles kreft i disse hudforandringene. Dette er en sykdom som i all hovedsak rammer godt voksne kvinner
• Nedsatt motstandskraft mot infeksjoner

Enkelte faktorer kan øke risikoen uten at vi kan påvirke dem. Vi kan likevel ta noen forebyggende livsstilsvalg som bidrar til å minske risikoen, selv om det ikke gir noen garanti mot å få kreft.

HPV og kreft i ytre kjønnsorgan

HPV-infeksjon gir økt risiko for flere kreftformer. For kreft i skjede skyldes 75 % av tilfellene HPV-smitte (humant papillomavirus) og for kreft i kjønnslepper skyldes 30 % av tilfellene HPV-smitte. Barn får HPV-vaksine gratis gjennom vaksinasjonsprogrammet. Vaksinen kan også tas av voksne, men da må man betale for den selv. Vaksinen kan ikke behandle en infeksjon man allerede har, men kan forebygge fremtidig infeksjon.  

Overføring av HPV skjer ved seksuell kontakt, som samleie, oral- og analsex, og annen intim kontakt uten samleie. Det kan være nok med én seksualpartner for å bli smittet. Med mange partnere øker risikoen. HPV kan smitte fra hud som ikke er dekket av kondom, men bruk av kondom vil redusere risikoen for smitte.

Utbredelse og overlevelse

I 2022 fikk 136 kvinner i Norge kreft i de ytre kjønnsorganene.

82 av kvinnene som ble rammet var over 70 år, og det var bare 7 kvinner under 50 år som fikk denne diagnosen i 2022.

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen er det nå cirka 60 prosent som fortsatt lever (dette tallet er fra 2021).